LEVEALDER FOR ULSTED-SLEKTEN

Jeg har sett litt på hvor gamle Ulsted-slektens medlemmer har blitt gjennom 400 år med utgangspunkt i de vi vet fødsel og dødsår for. Les mer

HET VI EGENTLIG ”ULSTED” ?

Når jeg setter “Ulsted-slekten” i anførselstegn, er det fordi det gjennom tidene er sådd tvil om det var dette etternavnet vi hadde oprinnelig. Det kan ha vært et navn som ble “tatt” av den første som kom til Norge i 1784.

Les mer

Bildegalleri – Fra Inga Ulsted’s album

[nggallery id=5]

Bildegalleri – Hans H. Ulsted sitt album

Bildene i dette albumet kommer fra «Brakka» og tilhørte Hans H. Ulsted.

Under konstruksjon

Den første gang jeg så en neger

Når jeg nå anser meg rimelig ferdig med systematiseringen av Ulsted/Nilsen-slekten, skal jeg fortelle litt små-historier som har dukket opp i hodet under marsjen;

Den første gang jeg så en neger;

Av en eller annen grunn var jeg en ivrig søndagskolegjenger da jeg var liten gutt. Mine foreldre var Syvendedagsadventister så det var ikke noen spesiell grunn til at jeg skulle gå på søndagskolen, men jeg gjorde nå det da – kanskje for å få stjerner limt inn i boken.

Det var mye aktivitet på Rævesand Bedehus – der var juletrefester og andre fester og der var speidere som ble drevet av Gilje og Rollefsen, veldig hyggelig. Der var også Emisærer som holdt tordentaler og der var utlodninger.

Det var under en av disse festene som man hadde invitert en Misjonær som hadde sitt virke på Madagaskar.

Etter min hukommelse var det bare der man drev med misjonærer og i min barnefantasi forgikk det slik at de hentet negrene ned fra trærne og gjorde dem kristne – vi så lysbilder av negre som ble døpt etter at de hadde kommet ned.

Vel – ved denne festen hadde misjonæren tatt med seg en neger – en slik med bastskjørt og bar overkropp – jeg troddde jeg skulle dødd av redsel for dette uhyret som var kommet til Rævesand Bedehus, men han var kristnet og det hjalp jo litt, men han gjorde et uslettelig minne i mitt hode – husker det som det skulle vært sist søndag.

Han var der bare en liten stund – men jeg tenkte at det var nok fordi han ikke likte seg inne i ordentlige hus og fordi det skulle være utlodning etterpå og jeg husker at jeg var veldig veldig glad da han gikk.

Det var mitt første møte med en neger – pussige greier.

Søndag-skolen på Rævesand Bedehus

Jeg må innom dette Rævesand Bedehus og søndagsskolen der en gang til – det har gjort noen uslettelige minner som i ettertid kan sees på med en viss grad av humor.
Søndagskolelæreren var Pastor Nilsen fra Torjusholmen, han var egentlig ingen Pastor, han var fisker, og gift med Tora, men vi som små gutter oppfattet han som en viktig person på søndagsskolen der han sto på sementtrappen utenfor Rævesand Bedehus og tok oss imot.

Så startet prekenen – Nilsen tok plass på prekestolen i sin svarte ”vaddemelsdress” , la Bibelen på prekestolen og åpnet den mens vi satt som stearinlys. Kan aldri huske at han noen gang leste i den, mest sannsynlig fordi han kunne den utenatt.

Han festet blikket i hjørnet over inngangsdøren og det blikket flyttet han ikke derfra før prekenen var over.
I all hovedsak handlet prekenen om hvor ille det var i Helvete der vi skulle brenne evig i fortapelse dersom vi ikke fulgte boka. Han talte med en stemme som gjorde enhver av oss overbevist om at mulighetene for å unngå denne fortapelsen kunne bli veldig vanskelig, vi måtte velge den smale sti.

Selv var jeg overbevist om at grunnen til at Pastor Nilsen hele tiden stirret opp i det hjørnet nok var at det var der djevelen var… bak veggen der – etter prekenen fikk vi stjerne i boken og jeg skyndtet meg forbi utgangsdøren og ut i det fri.

Men det var jo hyggeligere ting som ble arrangert på bedehuset enn disse prekenene – det var juletrefestene og andre fester som ble arrangert der. Da ble det servert kaker og brus til barna og kaffe til de voksne – det hele under kyndig oppsikt av “maisetullene”. Alle damene var på kjøkkenet og stelte i stand og mennene satt å hygget seg i store sal.

Kveldens hovedattraksjon var utlodningen. Den aktive kvinneforeningen hadde strikket, brodert duker, enkelte hadde kjøpt noen ting og hovedgevinsten var alltid en fruktkurv med mye godt i.

Det var Skipsreder Sørensen eller hans kone som alltid vant mest – det var ikke veldig rart – det var de som hadde kjøpt flest lodd, men det falt da litt på oss andre også. Jeg vant fruktkurven en gang – og det var ikke bare det at det var en fruktkurv, men det var en rød lastebil laget i tre, der lastelemmen var fylt med frukt og godsaker.

Det var en lykkelig liten gutt som gikk hjem fra Bedehuset den kvelden, med stjerner i øynene og ikke bare i boka.

HVOR KOM VI EGENTLIG FRA?

Det er ingen ting som tyder på at Ulsted-slekten opprinnelig kom fra Breslau, Jeg har lest i den opprinnelige slekts-boken (finnes på arkivet i Vest-Agder) at de var svarte jøder og kom, med rimelig grad av sikkerhet, lengre syd fra.

Dette vet vi for lite om, derfor starter min historie og frem til i dag om en handels-familie med mange barn som bodde i Breslau på 1600-tallet, der flere av guttene ble utdannet leger, andre ble sjømenn, så alt tyder på at de klarte seg godt.

Familiens kvinner er det skrevet lite om – de talte liksom ikke med den gang, og ble vurdert ut fra hvem de ble gift med, dog med unntak av en som ble Tysk Prinsesse. Dem var det mange av den gangen, så det er ingen grunn til at noen av oss bør føle oss adelige av den grunn.

Slekten videre beskriver i hovedsak slektens menn og deres barn.
Det er bl.a skrevet om en sønn som ble “Ostindienfarer” (skipper på en skute som seilte på landene øst for Afrika) sannsynligvis med slaver som last.
En annen – som var lege – flyttet til Russland – atter en annen til Danmark. De ble altså spredt rundt “hele kloden”.
Dette synes å ha vært en trend siden – slekten har fortsatt å “emigrere” noen til Skotland – noen til Amerika og andre til andre steder på kloden.

Bl.a. var der en grunn til at det meste av møbler og porselen i “Brakka” på Rævsand kom fra Skottland. De kom dit med familiens egen skute i anledning av at MARGRETHE ÅSELIE ULSTED (gift Sørensen) flyttet hjem 13 år etter at hun ble enke i Skottland, dette var i 1915, men hun døde allerede året etter bare 62 år gammel.

Dette var i starten på første verdenskrig (1914-1918) og det var nok adskillig tryggere for Margrethe Ăselie å være i Norge som var nøytralt.

Det var min Onkel Karsten (Dorman Ulsted) som fortalte meg historien om dette, han var 15 år den gang og var med på å losse skipet da det ankom Rævesand. Margrethe var med skipet og hun var bokstavelig talt stivpyntet med sine flotte kjoler og hatter. Huset ble fylt opp med stilmøbler, vakkert porselen og sølvbestikk. Standarden ble betydelig endret etter dette.