Politikonstabel Martin Gundersens beretning fra fangeopphold ved Stuthoff konsentrasjonsleir

Martin Gundersen

Den 07.mai 2010 hadde Agderposten en reportasje om ”Den vanskelige FREDEN”  og om Politi-mannen Martin Gundersen som ble arrestert av tyskerne 16 august 1943. Martin var gift med Gerd Skoog og jeg gjengir denne gripende historien her fordi den er en del av slektshistorien som er vel verd å ta vare på. Martin døde 09.juni 1969.

Dette er et gripende intervju med Martin Gundersen som var krigsfange i Stutthof Konsentrasjonsleir i Polen under 2. verdenskrig.

MARTIN GUNDERSEN var gift med GERD SKOOG

Datter av Nils Torup Nilsen og Lovise Nilsen fra Revesand

Martin Gundersen og Gerd Skoog

fredag 07. mai 2010

Klippet fra Agderposten

Martin Gundersen

Martin Gundersen var politimann fra Arendal. Han ble arrestert 16 august 1943, kom til Kristiansand og videre derfra til Grini 26 august samme år. 9 desember ble han transportert til Stutthof.

Under opprullingen av flere motstandsgrupper hadde det tyske sikkerhetspolitiet konstatert at svært mange politifolk var involvert i motstandskampen.

Sikkerhetspolitiet slo derfor hardt til mot en rekke norske, både embedsmenn og underordnede.

Martin Gundersen ble arrestert sammen med en rekke andre politifolk i Aust-Agder, bl.a. Carl O. Fiane, Arendal politikammer, politibetjent Petter Holm, Arendal politikammer, politikonstabel Willy Langerud, Arendal politikammer, politifullmektig Kaare Melby, Arendal politikammer, politifunksjonær Andreas Dedekam Stabell, Arendal politikammer, politifullmektig Einar Bjelland, Grimstad politikammer, Politikonstabel Waldemar Reinertsen, Grimstad politikammer og politikonstabel Olaf Walle, Tvedestrand politistasjon.

Gundersen, Bjelland, Langerud, Reinertsen og Walle kom alle til Stutthof. De øvrige ble sittende på Grini.

STUTHOFF

Av konsentrasjonsleirene i Polen , så er Stotthof den som åpnet først og den siste som ble stengt. Den ble opprettet allerede 2 september 1939. Den ligger øst i Polen, bare 36 km fra Gdansk. Den var opprinnelig en leir for sivile fanger, men fra november 1941 ble den omgjort til en spesialleir drevet av SS, og fra 13.januar 1942 en konsentrasjonsleir.

Stuthoff konsentrasjonsleir

Stutthof hadde en rekke satelittleirer i det nordlie Polen og i Østpreussen. To av de største leirene var for jødiske kviner.

Etter hvert ble Stutthof utvidet til å omfatte 30 brakker på det 120 hektar store området. Leiren hadde eget gasskammer, og I tillegg ble det foretatt gassing i jernbanevogner. Stutthof var en arbeidsleir som også ble en del av utryddelsen. Av 115.000 registrerte fanger var det ca 65.000 som mistet livet der, mens 22.000 ble sendt videre til andre leire. Ved årsskiftet 1944/45 nådde man det maksimale antall fanger – 52.000.

DØDSMARSJEN

De første fangene I Stutthof var polakker fra Pommern og Gdansk, sener kom sovjetiske krigsfanger, normenn og dansker samt andre nasjonaliteter. Det var et hardt regime I leiren og inntil 1943 kan man betrakte denne leiren som en tilintetgjørelsesleir. Spesielt var de jødiske fangene utsatt for umenneskelig behandling.

Sommeren 1944 begynte man med gassing av nykommende fanger umiddelbart etter ankomst. Nesten 50.000 av de jødene som ble sendt til Stutthof mistet livet. Ved asvlutningen av krigen I 1945 begynte tyskerne å evakuereleiren. Leiren ble stengt I januar og I tidsrommet mellom 25.januar og 25.april blir 4.500 fanger sendt ut på dødsmarsjer vestover. Ca 26.000 fanger mistet livet under disse marsjene.

1.mai 1945 nådde sovjetiske tropper frem til leiren. Da fant de bare noen få hundre overlevende. Man antar at så mange som 85.000 fanger mistet livet sitt I Stutthof i løpet av krigen. Dødsmarsjene startet 25.januar 1945. Meningen var at fangene skulle marsjere til Østersjøkysten for å bli lastet opp i lektere for å bli senket.

Politifolkene ble sendt fra Grimsatd 8.desember 1943 sammen med de øvrige fangene som denne tragiske dag ble sendt nedover. Mange av dem skulle aldri se Nirge igjen. Alle fangene kom til Stettin, og der ble politifolkene skilt ut fra de øvrige. I den kuvogna jeg kom var vi 60 mann, forteller Gundersen. Det vil si at vi sto tre mann på kvaderatmeteren. Hertill kom all bagasjen. I 58 timer sto vi I denne vogna og ankom så til Stutthof. Leiren talte 6-7000 fanger, mest polakker, men der var også jøder, russere, 140 danske kommunister og andre. 271 norske politifolk fikk

bo for oss selv. Vi levde på fangekosten som var ytterst skral. Legen I leiren hadde regnet ut at man kunne leve 4-6 mndr på den kosten før man bukket under.

Det var nokså spennende å kappløpe slik med døden, men etter tre måneders sult på utelukkende fangekost, fikk vi heldigvis Røde-Kors-pakker. Inntil tyskerne forsto at leiren måtte evakueres fordi russerne stadig kom nærmere, levde vi forholdsvis bra.

Den 25.januar skulle evakueringen begynne. De fleste av fangene begynte så på den 100 kilometer lange marsjen som ble kalt dødsmarsjen, til et sted som heter Lauenburg, 65 kilometer vest for Danzig.

MANGE DØDE UNDRVEIS

130 av oss politifolk ble holdt tilbake i Stutthof sammen med andre fanger i leiren som var for dårlige til å legge ut på marsjen. Vi skulle være behjelpelige med evakueringen av all den utrustningen til Heeresgruppe Nord som befant seg innenfor leirområdet. Disse sakene ble lastet om på lektere for videretransport til Danzig. Vi måtte også til Danzig for å losse lekterne der. Inntil 25.mars holdt vi på med dette arbeidet. Da ble de fleste av oss sendt tilbake til Stutthof. Kort tid etter ble Danzig tatt av russerne. Den tiden vi oppholdt oss der var vi stadig utsatt for bombardementer. Granatene haglet ofte omkring oss.

25.april kom det plutselig ordre om at også vi skulle evakuere Stutthof, forteller Gundersen videre. Vi ble kjørt til Nickelswalde og der ble vi lasta ombord i lektere og lansgangsbåter om kvelden og kjørt ut over Danzigbukta til festningen Hela og Helahalvøya.  Her var det kraftige bombeangrep, og det var noen uhyggelige timer vi opplevde. Da vi marsjerte gjennom byen Hela, hadde det nettopp vært bombing, og det lå menneskelik og hestekadavere strødd rundt omkring. Vi vasset i rene skjære elendigheten.

Da vi sto på kaia ble det plutselig et voldsomt bombardement. Flyverne trodde vi var soldater som skulle evakueres, for de kastet mot oss uten at vi heldigvis ble truffet. En av bombene strøk like forbi oss og falt 40 meter fra oss i et boligkvarter hvor den eksploderte. Vi ble så stuvet ombord i to lektere. Den jeg kom om bord var lastet med 1000 fanger, deriblant polakker og jødiske kvinner.

VISSTE IKKE HVOR VI SKULLE

Helt til 3.mai befant vi oss pa fart i Østersjøen uten å ane hvor vi skulle hen. Selv transportføreren visste ikke hvor vi skulle. Vann fikk vi, men det var også alt. Mat var det ikke snakk om.

Jeg for min del hadde en kilo havregryn sammen med en annen, og den kom  i sannhet godt med. Men fangene døde jo i mengdevis, og ble bare lempet over bord. Det var som man kan tenke seg sørgelige tilstander ombord, men heldigvis var det stille vær, ellers ville vi gått under alle mann.

Vi var innom både Saassnitz og Strahlsund. Der skulle liksom tyskerne skaffe oss mat, men det greide de aldri. Det fantes ikke mat å få tak i. Hver gang de kom tilbake, måtte vi alltid avsted i en fart. Russerne var overalt, hadde vi inntrykk av.

Straslhsund

Straslhsund ble beskutt av russrne mens vi lå utenfor, og da vi slepte oss bort derfra sto byen i flammer. Fra jøderommene lød det sterke og vedvarende skrik.

3.mai kom vi til Neustadt, en marinestasjon som ligger øst for Lubeck, men natten til 3.mai ble vi fortøyet til en større båt. Vi visste ikke at denne båten var full av fanger, og vi visste ikke at vaktene som gikk ombord var frivillige marinefolk. Litt underlig synes vi det var at alle rikstyskerne ble plukket ut og tatt i land fra lekterne våre. Alle tyskerne forlot oss og vi ble liggende alene.

BLE REDDET

Imidlertid hadde en av de tyske vaktpostene – en alminnelog politivaktsoldat og ikke en SS – hvisket i øret til en av fangene at den store båten vi var fortøyet til, skulle sprenges i luften og at vi skulle gå samme veien.

Klokken 23 da vi var alene tilbake, tyskerne hadde svært hastverk med å komme seg avsted. Det var flere båter som ble sprengt rundt omkring. Det var sannsynligvis fanger ombord der også, men sikkert vet jeg det ikke. Så snart tyskerne hadde fjernet seg, løste vi fortøyningne og skjøv fra. Vinden sto til all lykke mot land, og ved hjelp av ulltepper som vi holdt opp mellom oss fikk vi en slags bør og nærmet oss land. Ved 4-tiden om morgenen 3.mai drev vi på grunn og vasset i land.

Mange, særlig jødekvinnene var så elendige at de ikke kunne gå og vi måtte hjelpe så godt vi kunne. Men så kom SS-folkene igjen og samlet oss sammen. Skandinavene hadde holdt seg samlet, men de stakkarene som var så dårlige at de ikke fort nok kunne samles ble øyeblikkelig skutt ned.

Først ble de lempet på vannet, så ble de skutt mens de lå der. Det ble skutt 120 fanger på en liten stund.

Så begynte marsjen inn mot Neustadt. Underveis ble jødene kommandert til å hoppe ut i en kanal som gikk langs veien vi fulgte. De ble beordret til å svømme over kanalen. Da de var kommet uti, begynte et fryktelig blodbad. SS-folkene skjøt vilt på dem. Det var et ubeskrivelig øyeblikk.

FIKK MAT

Omsider kom vi til en idrettsplass, og der så jeg at jødeflokken var fryktelig innskrumpet. Bare noen ganske få var igjen av den tallrike kontingenten med jøder.

Her fikk vi plutselig middag. De skulle øyensynlig stelle litt godt med oss nå. Middagen besto av vann og noe grønt, men det smakte jo godt etter at vi på lang tid ikke hadde spist noen ting. Etter middagen ble vi stilt opp igjen og atter bar det til kaien. Vi skulle ombord i en båt som het Athenia, og med den skulle vi til Flensburg hadde komandanten sagt. Men vi var sikker på at der lå noe muffens bak dette for ombrord i båten var det 2.000 fanger av alle mulige slags nasjonaliteter og vi hadde et levende inntrykk av at tyskerne ville bli kvitt oss alle sammen ved en ”krisghending”.

Athenia

Tre båter lå som fine skyteskiver for bombeflyene og flyverne visste jo ikke at det var fanger om bord.

ENGELSKMENNENE KOMMER

Men vi kom ikke lenger enn til kaien for plutselig hørte vi engelske panservogner komme oppe i byen, og engelske fly hindret tyskerne i å sette oss på sjøen. Tyskerne ble svært redde da de forsto at engelskmennene kom. SS-folkene rømte, mens soldatene helst ble glade. De kastet med et smil sine geværer og var glade for at det var slutt for deres vedkommende.

Mange av SS-folkene ble nå tatt til fange, mens andre greide å stikke seg vekk i vanlige soldatuniformer.  Så fort bena kunne bære oss løp vi over til engelskmennene og jeg skal si at det ble glede på begge sider. De norske politifolkene ble anvist plass i den tyske administrasjonsbygningen og vi ble straks utstyrt med våpen og fikk jobber som vaktposter i den tyske fangeleiren – rollene var byttet om. De båtene som lå på havna ble bombet og sank. Ombord på en av dem var det 7-8.000 fanger som tyskerne hadde plassert der i den hensikt at de skulle senkes for å bli kvitt dem. 200 mann ble reddet. Hvor mange fanger de var på de øvrige båtene kan jeg ikke si, men det var flere tusen til sammen.

LEIRLIVET

Gundersen forteller til slutt litt om leirlivet i Stutthof. Tilstanden var like fryktelige der som i andre dødsleirer. Som gasskammer brukte man en kuvogn som var godt tettet og henging forkom nesten hver eneste dag den siste tiden.

Til Jul fikk man satt opp et juletre på appellplassen. Ved siden av sto galgen og i den hang det to lik. Det var fanger som var hengt for forsyndelse mot leir-reglementet. De ble hengende der i julehelgen til skrekk og advarsel.

Krematoriet inneholdt tre ovner. De var i virksomhet til alle døgnets tider. Under tyfusepedemien sprakk pipene og man greide på ingen måte å brenne alle likene det ble. Man måtte gjøre opp bål ute i leiren. Det døde 301 fanger pr. dag ifølge legenes rapporter.

KILDER: Kris Tharaldsen og www.aktive-fredsreiser.no og Agderposten.

Bildene har jeg hentet fra nettsidene.

Det er ikke oppgitt når dette intervjuet ble gjort. Martin Gundersen var født 13.juli 1913 og døde 09.juni 1969.

Tor M.Ulsted

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.