Ægte og Uægte barn

Finnes der ekte og uekte barn?

bilde-ekte-uekte-barn

I disse slektsforskningstider på leting etter slekt som ble født for lenge siden kommer man stadig over begrepet ”Ægte” og ”Uægte” i forbindelse med kirkebøker og barnedåp. For meg som driver litt med dette får jeg en del tilbakemeldinger på mine ”epistler” der det påpekes det grusomme i at barn beskrives som uekte – så skal jeg skynde meg å si at begrepet ikke har noe som helst å gjøre med om dette var et ”ordentlig barn” eller om dette barnet på noen måte var annerledes enn andre barn.

Derimot er det slik at Kirken og Presteskapet alltid har hatt oppgaver langt utover det som har med Himmel og Helvete å gjøre, men det er begge begreper som har egnet seg i deres geistlige gjerning – så også i dette tilfelle.

 

pdMens man i dag har et stort offentlig apparat som registrere det meste vi foretar oss fra fødsel til død var det i tidligere tider kirken og presteskapets oppgave å sørge for protokollføringen av våre liv. De var vel egnet til det fordi de hadde både belønningen og straffen som var nødvendig for å få oss til å gjøre det vi måtte slik at registreringen skulle fungere og dette kunne gjøres i Guds navn.

 

Leser man eldre kirkebøker ser man at det ved dåp ble registrert dato for fødsel, dåp, navn på barnet, foreldrenes navn og helst også stilling og bosted samt om barnet var ”ægte” eller ”uægte” i tillegg til hvem som var faddere.

 

Når barnet ble konfirmert ble det i tillegg påført i kirkeboken hva slags vaksiner barnet hadde fått – altså ble helseattesten ført av presteskapet.

 

Dersom barnet senere ble gift ble det ført hvem han/hun giftet seg med, hvem som var Far til den som skulle gifte seg og det ble gjort en anmerkning om de som skulle gifte seg var fri for familiære bånd – altså at de ikke var i så nær i slekt at det var fare på ferde for helsen til eventuelle fremtidige barn. I forkant av dette måtte de håpefulle fremlegge bevis for at de ikke allerede var gift eller hadde vært det – hadde de vært gift tidligere måtte det dokumenters at ekteskapet ikke lenger var reelt. Slik dokumentasjon var det bare en eneste plass å få tak i – hos Presten i det kirkesognet du tidligere hadde oppholdt deg. Med andre ord – kirken var det offisielle kontrollorgan – ikke ovenfor Vår Herre i himmelen, men for vårt jordiske samfunn.

Når man så tilslutt døde ser man av kirkebøkene at registreringen ikke var like viktig, her noteres oftest bare dato, navn og om vedkommende var gift, enkemann/enke eller singel.

 

Og – her er vi ved det essensielle ved hele registreringssystemet – man måtte ha et system som kunne forhindre at slektsforholdene ble for tette og kirken og presteskapet var de best egnede til å holde orden på det.

For å få systemet til å fungere måtte man ha noe å true med og noe å belønne med.. dette var verktøyer kirken var gode på.

 

For å sikre at barnet ble døpt ble det prediket at dersom barnet døde før det ble døpt ville det automatisk gå til ”den evige fortapelse” – det var først etter at barnet var døpt at det hadde noe som helst mulighet til komme til himmelen og på den måten oppnå ”det evige liv”.

Når menigheten i tillegg var overbevist om at ”evig fortapelse” innebar ”å brenne evig i Helvete” ja – så sier det seg selv at enhver god Mor og Far sørget for at barnet ble døpt raskest mulig. Dette ser man også ved at barnet i mange tilfeller ble ”Hjemmedøpt” like etter fødselen – det var ofte brukt i de tilfeller barnet synes å være ”svagt” og man ville sikre seg at barnet var døpt dersom det ikke levde til dåpen kunne foretas i kirken. På den måten unngikk man fortapelsen og de evige flammer.

 

Så tilbake til det ”Ægte og Uægte Barn”. Det betyr altså kun om barnet var født i et ekteskap eller utenfor ekteskap. Det var i seg selv ikke noe umoral forbundet med dette – umoralsk ble det kun fordi presteskapet prediket at det var umoralsk.

I kirkeboken var dette en viktig opplysning for dette barnet senere i livet – spesielt dersom barnet senere skulle gifte seg – da måtte man fremlegge hvem som var hans eller hennes Far – dette, som nevnt for å unngå at de to som skulle giftes ikke var i for nær familie.

 

Dernest la samfunnet til noen ekstra reprimander for å begrense antall ”uægte barn”, blant annet var det enkelte høyere offentlige stillinger man ikke kunne inneha som ”uægte barn” og man prediket altså at det var en skam og få barn utenfor ekteskap.

 

At det ble prediket som en skam skyldes enkelt nok at samfunnet ikke hadde systemer som kunne sikre disse barna en god oppvekst i form av offentlig økonomisk bistand. Riktignok hadde Danmark-Norge innført en form for bidragsplikt for fedrene allerede på slutten av 1700-tallet, men det fungerte heller dårlig – stort sett måtte Mor og barn klare seg så godt de kunne på egenhånd og det var i de fleste tilfeller heller dårlig.

En annen skjevhet var at barn av foreldre som ikke var gift ikke hadde arverett etter sin Far – kun sin Mor. Med andre ord, gravøren gikk fri både ansvar og fremtidige forpliktelser – den gravide ble sittende med både ansvar, skyld og skam.

 

HistoriskebilderFørts i 1915 ble det vedtatt lover i Norge som sørget for at barn av foreldre som ikke var gift fikk rettigheter som fungerte. Siden har man stadig forbedret systemet.

 

Ved å forbinde barnefødsler utenfor ekteskap med skam og legge til reprimander av ulik slag prøvde samfunnet altså å begrense at barn ble født til et liv i fattigdom.

Det hele handler om at ekteskapet var et system samfunnet hadde innført for å forplikte to personer til selv å sørge for mat og klær til de barna de måtte få. Dette har stort sett fungert med kirken og presteskapets innsats.

 

Helt frem til 1960-70tallet het det seg at ”de var nødt til å gifte seg” altså var kvinnen gravid og veien til kirketrappa var kort.

Etter 1970-tallet er alt dette endret – prevensjon, abortrettigheter og offentlige systemer for økonomisk bidrag har endret vårt syn på hva som er moralsk riktig eller feil.

I dag er det andre systemer enn kirken og presteskapet som holder orden på ”ægte” og ”uægte” barn.

Et Regjeringsoppnevnt utvalg har nylig avgitt en rapport som bl.a. konkluderer med at kirkelig vigsel ikke lenger har noen ”misjon” og det er jo naturlig ut fra at det ikke er kirken som har ansvar for denne type registrering lenger, det ligger hos sorenskriverembetet.

Presteskapet har for lengts forlatt idéen om at udøpte barn skal brenne levende i helvete og kirken har ikke lenger noen grunn til å holde orden på om et barn er ”Ægte” eller ”Uægte” – heldigvis – dermed er skammen og fornedrelsen fjernet for den stakkars ungpiken som kom i ”ulykka

 

Da ender vel dette med at det stort sett blir homoseksuelle og lesbiske som skal sloss for å få stå foran alteret og få presten velsignelse – og Presten slipper å bekymre seg over om deres barn blir ”ægte” eller ”uægte

 

Tor M. Ulsted

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.